MADEIRA
Overfarten fra Porto Santo til Madeira tok drøye syv timerunder svært varierende forhold. Fra 4000 meters havdybde stiger øyen opp med mange topper på mer enn 1500 meter. Toppene er dekket av et evig skylag som dannes når varm havluft presses opp og avkjøles. Dermed blir det hyppige regnbyger i le og vi fikk vår andel av dem da vi rundet østenden av øya. Da vi kom til Funchal i sør var det som å komme til syden igjen.
I Porto Santo hadde Madeleine fått en fransk venninne, men de valgte i likhet med de fleste andre vi hadde truffet å dra til en ny havn, Quinta do Lorde, som lå på sydøstsiden av øya. Vi dro bortom, men da havnen lå helt på jordet, bokstavlig talt og vi er utpregde bymennesker som ikke hadde sett en skikkelig motebutikk eller et supermarked på over en uke, dro vi til øyas hovedstad, Funchal.
Havnen i Funchal skal angivelig være overfylt og skitten, men vi opplevde det motsatte.
Kun tre til seks andre båter på gjesteplassene i løpet av de fem dagene vi var der og det var ypperlig å bade fra båten.
NCL's Norwegian Dream
Mye norskt i havnen denne dagen, Norwegian Dream, hurtigruteskibet Nord Norge og en båt fra Fred. Olsen cruises. På gjestebrygga innenfor lå "the real norwegian dreamers", Bris fra Tønsberg, Harry Z fra Stavanger og Sailabout.
Vi har til tider følt oss litt som Nord Norge etter dette. Den ruver på havnen i Mehavn, men blir litt bortkommen i selskap med de store cruiseshipene i syden. Vi synes vi har ruvet i havnene i Europa, som ofte har hatt maksgrenser på nær vår størrelse, men da vi kom til havnene på Canariøene der de store yachtene ligger og blir gjort klare til overfarten over Atlanterhavet blir vi ganske små.
To taubaner tar oss opp de bratte skråningene bak Funchal der vi gikk turer blandt botaniske haver, tropisk skog og en drøss av kirker og kapeller.
Madeleine i et religiøst øyeblikk der hun tenner et lys til minne om alle hjemme.
Sitat: "Egentlig for alle i hele verden jeg kjenner."
The famous Funchal basket sledges, and they move at surprising speed.
Sledekjørerne klare til innsats, og de er kun marginalt mindre pågående enn de lokale taxisjaførene, som vi hadde endel fighter med.
Test av sleden.
Disse to koste seg, men de to som kommer i sleden bak var stive av skrekk.
Vi ble fortalt at sledene hadde veien for seg selv, men vi kom tildels sidelengs nedover fjellsiden innimellom møtende og kryssende biltrafikk.
Det var etter dette vi betalte de forfalte regningene fra Storebrand.